My beloved monster and me (XVI)

Ti på halv tre kommer monsteret ut av skapet. Det sveiper sakte synstentaklene over hele rommet før det endelig fester blikket på meg og hever øyenbrynene.

– Skal du ikke sove?

– Søvn er bevissthetens tap mot materien.

Det trekker på skuldrene og går i retning badet.

Over sildringen av vann mot vann kan jeg så vidt høre ordene «pretensiøse fjott».

I sameksistensens navn lar jeg det ligge.

My beloved monster and me (XV)

Soverommet er mitt igjen.

Jeg feirer seieren med en solid dose insomnia. Dyna er for varm. Jeg svetter. Jeg tar den av. Jeg fryser. Jeg tar den på igjen, stikker høyrebeinet og rumpa ut av dyna i håp om å finne et temperert kompromiss. Det funker sånn passe.

I halvmørket ser jeg konturene av resten av rommet. Alt er som da jeg forlot det. Jeg har fylt ferskt vann på bøtta, og veide for og imot tanken om forskjærskniv under puta, før jeg besluttet å la den ligge igjen på kjøkkenet. Det har vært nok krig nå. Denne natta skal stå i sameksistensens tegn.

Hjernen er fortsatt ikke interessert i søvn. Jeg fordriver tida med å bebreide meg selv for alt som har gått galt i livet mitt fra tannfellinga og oppover, og lulles inn i en fredelig selvmedlidenhetstilstand der jeg og min tilkortkommenhet er alt som betyr noe. Med jevne mellomrom hører jeg monsteret romstere rundt inne i det nå romslige skapet, før det endelig faller til ro i halv to-tida. Tankerekka mi har begynt å nærme seg ungdomsskolen. Dette kan bli ei lang natt.

My beloved monster and me (XIV)

Dag 16 (fortsettelse)

12 timer i strekk på et flislagt badegolv. Rumpe og lår har fått et umiskjennelig rutemønster. Jeg ser ut som en bleikfeit belgisk vaffel.

Jeg er glad jeg ikke valgte mosaikkflis.

Jeg er sulten. Jeg prøvde å spise en fingertuppfull Q10 Ultra Rich Extra Moist Anti Age Anti Terror Extremely Compensating Night Creme (SPF 60), men spyttet den like raskt ut igjen. Smaken kombinert med den foryngende virkningen har gitt meg spisemønsteret og manerene til en toåring.

Belgisk vaffel-assosiasjonene begynner å bli forstyrrende. Selvkannibalisme har aldri før virket som et nærliggende livsvalg. Dessuten liker jeg lemmene mine slik de er. Festet til kroppen. Del av et fungerende kretsløp. Uskamfert av sløve neglesakser.

Uskamfert av monsterklør.

Dette er latterlig.

Jeg er et voksent menneske, barrikadert på mitt eget bad fordi jeg er redd for at monsteret jeg har skapt, skal drepe eller førtidskremere meg.

(Jeg ville bare ha en venn.)

Leiligheten er helt stille.

Skal jeg våge meg ut?

Hver gang jeg forsøker å reise meg, skyter pulsen til værs. Beina mine ligger som klistret til badegolvet.

Jeg blir sittende.

Jeg prøver å snakke meg selv til fornuft.

Jeg har vært under mye press i det siste.

Jeg har ikke vært ute av leiligheten på et par dager.

Jeg har ikke spist siden pannekakefrokosten i går morges.

Stress, lavt blodsukker og brakkesjuke kan vri psyken i de mest avsindige retninger.

Jeg må ha fått søvnparalyse. Jeg har lest om det. Hjernen er våken, mens kroppen er låst fast i en drøm, fullstendig lammet. Fanget i en tilstand mellom drøm og våkenhet begynner man å hallusinere. Man innbiller seg at det er andre personer i rommet. Man kan få mareritt i det man selv tolker som våken tilstand.

Og kinnet mitt er uskadd.

Det var bare en drøm. Monsteret mitt hadde ingenting med saken å gjøre. Mens jeg drømte om selvskading via stedfortreder lå monsteret trygt sammenkveilet i skapet og fordøyde restene av bunaden min.

Jeg sitter innesperret med den eneste som utgjør en fare for meg selv. Meg.

Og fortsatt lystrer ikke beina. Flott.

Jeg vurderer å trosse alle menneskelige prinsipper og spise det jeg finner i sluket på badet, da jeg hører et dunk utenfor døra. Forsiktig, lydløst forsøker jeg å plire gjennom luftesprekken mellom dør og dørstokk.

Et teppe har blitt slept fra stua og etterlatt i en haug foran badedøra. Monsteret har snublet i teppekanten og er – fortsatt i liggende stilling – i ferd med å slepe seg inn på soverommet. Teppet blir liggende.

Til meg? En fredserklæring? Ment som varme eller som proviant?

Jeg smyger døra på gløtt og haler inn teppet. Med stiftemaskin er det festet en plate sjokolade og en lapp med påskriften «Hanndleliste». Hanndlelista inneholder kun ett ord.

sukat

Et sted går grensa.

Jeg reiser meg resolutt på skjelvende bein, vrir nøkkelen om i låsen og går med bestemte, men svaiende skritt ut i gangen. Nok tull nå. Det er på tide å vise hvem som er sjefen i dette forholdet.

Jeg spiser kveldsmat i mørket på kjøkkenet før jeg tasser besluttsomt inn på soverommet.

I’m back, baby.

My beloved monster and me (XIII)

Dag 16

Jeg våknet på nytt av at sola skar i øynene.

Jeg har sittet innelåst på badet i hele dag. Det er sein ettermiddag. Kroppen skriker etter næring. Det eneste jeg har til å forsvare meg med, er ei sløv neglesaks og en halvtom sylinder barberskum.

Pulsen min vil ikke gå ned.

Kinnet mitt brenner.

Jeg har stirret på meg selv i speilet i timevis. Jeg kan ikke se noe risp.

Jeg kan ikke se noe risp.

Jeg kan ikke se noe risp.

My beloved monster and me (XII)

Dag 16 (natt)

Det ble kveld igjen.

Jeg må ha sovnet. Jeg husker jeg drømte om snøskred. Om ei hel fjellside som løsnet og kom mot meg, dro meg med seg, og jeg falt, falt, klemte lufta ut av lungene mine som en tom kaviartube. Jeg snappet etter pusten. I panikk slo jeg opp øynene. Snøskredet stirret tomt tilbake.

Jeg blunket. Snøskredet forsvant like fort som det var kommet. Det var en drøm. Det var bare en drøm.

Likevel. Presset mot brystkassen fortsatte. Jeg snappet igjen etter pusten.

Øynene vennet seg sakte til mørket.

Monsteret satt overskrevs på brystkassen min. Kroppsvekta dets presset meg ned mot madrassen. Tentakler slynget seg som pytonslanger om håndledd, ankler og panne og holdt meg i et fast grep. Igjen kunne jeg ikke røre meg.

Jeg prøvde å vende blikket mot forskjærskniven. Jeg kjente så vidt tyngden fra den på madrassen ved siden av meg, akkurat utenfor rekkevidde. Jeg spriket med fingrene, prøvde å strekke dem mot den, prøvde å vri håndleddet ut av tentakelens klissete grep. Grepet ble strammere. Jeg kjente den velkjente svien. Slim piplet ut av tentaklenes porer og etset seg inn i den tynne huden. Et ynk unnslapp leppene mine. Det var nytteløst. Jeg hadde ingen sjanse til å komme meg løs.

Nå dør jeg.

Jeg vendte blikket mot monsterets ansikt. Det sa ikke et ord. Synstentaklene var slappe, vissent nedovervendt, som i søvn; pupillene dekket av et melkehvitt slør, blikket ikke mulig å skimte. Til å være i ferd med å drepe meg virket det påfallende uinteressert. Grepet var like tvingende.

Sakte gled det ut av transen. Blikket ble skjerpet, musklene aktivert. Jeg kjente blikket sveipe over overkroppen min som en lyskaster. En kulde fulgte blikket, bredte seg sakte, men sikkert over overkroppen. Den kretset inn mot halsgropa. Jeg kjente et lett press mot strupehodet, kaldt, spisst, som eggen av en kniv.

Jeg ville brøle, men ordene satt fast i mellomgolvet.

Og den eneste tanken som entret hodet mitt, var denne: «Om noen skjærer over strupen på deg, kan du ikke brøle.»

Om noen skjærer av strupen din, kan du aldri mer brøle igjen.

Du gaper stumt mot universet i en muta dødskamp.

Øynene mine vidt oppsperret, munnen frosset i et stumt rop. Pusten passerte inn og ut av munnhulen uten å komme i kontakt med lungene.

Blikket dets søkte mot ansiktet mitt. Det unnvek blikket mitt. To av tentaklene løftet seg dovent. Jeg lukket øynene.

Presset mot strupehodet avtok.

Kulden bredte seg over ansiktet. Jeg åpnet øynene igjen. Monsteret så rett på meg. Blikket var slørete, nesten ømt. Forsiktig lot det en beneglet tentakkel stryke meg over kinnet.

Med hes stemme klarte jeg endelig å hviske: «Hva er det du vil? … Vær så snill …»

Stillhet.

Jeg kjente tentakkelkloa sakte presse seg inn i kinnet og etterlate ei dyp plogfure fra underkjeve til øyenhule. Noe varmt og klissete rant nedover mot halsen.

Blod.

Så ble alt svart.

My beloved monster and me (XIV)

Dag 16 (fortsettelse)

12 timer i strekk på et flislagt badegolv. Rumpe og lår har fått et umiskjennelig rutemønster. Jeg ser ut som en bleikfeit belgisk vaffel.

Jeg er glad jeg ikke valgte mosaikkflis.

Det var ikke sånn det skulle bli.

Jeg er sulten. Jeg prøvde å spise en fingertuppfull Q10 Ultra Rich Extra Moist Anti Age Anti Terror Extremely Compensating Night Creme (SPF 60), men spyttet den like raskt ut igjen. Kremsmaken, kombinert med den foryngende virkningen, har gitt meg spisemønsteret til en toåring.

Belgisk vaffel-assosiasjonene begynner å bli forstyrrende. Selvkannibalisme har aldri før virket som et nærliggende livsvalg. Dessuten liker jeg lemmene mine slik de er. Festet til kroppen. Del av et fungerende kretsløp. Uskamfert av sløve neglesakser.

Dette er latterlig.

Jeg er et voksent menneske, barrikadert på mitt eget baderom fordi jeg er redd for at monsteret jeg har skapt, skal drepe eller førtidskremere meg.

Jeg ville bare ha en venn.

Leiligheten er helt stille.

Jeg vurderer å trosse alle menneskelige prinsipper og spise det jeg finner i sluket på badet, da jeg hører et dunk utenfor døra. Forsiktig, lydløst forsøker jeg å plire gjennom luftesprekken mellom dør og dørstokk.

Et teppe har blitt slept fra stua og etterlatt i en haug foran badedøra. Monsteret har snublet i teppekanten og er – fortsatt i liggende stilling – i ferd med å slepe seg inn på soverommet. Teppet blir liggende.

Til meg? En fredserklæring? Ment som varme eller proviant?

Jeg smyger døra på gløtt og haler inn teppet. Med stiftemaskin er det festet en plate sjokolade og en lapp med påskriften «Hanndleliste». Handlelista inneholder kun ett ord.

sukat

Han Johan

«Ja, du så den saken om han Johan her om dagen – på nett, ja, det kommer vel i avisa på tirsdag – fra da han var på båt den gangen?

Staskar, han Johan i sin ungdom. Nå går det bare en vei med ham, sier de som har greie på det, og det er alle.

Fin båt var det òg. De dro gjennom Suez, og han Johan ble aldri helt den samme igjen da han kom att. Ikke brukende til noe. Noe med nervene, sies det. Det var snakk om at han hadde rota seg borti ei dame nedi der, ei sånn eksotisk, men det veit jeg nå ikke noe om, da.

Far hans ble tullete han også, veit du? Trudde han kunne fly. De måtte sette nest yngste ungen – ho Anna, var det vel, eller var det Malmfrid? – til å passe på ham så ikke han heiv seg utfor låvebrua og brakk nakken. Ja, det var ikke det at han ikke prøvde, han var lei til å snike seg bort, midt i ettermiddagshvilen når han trudde ingen så ham. For han hadde jo fått trua på det at han kunne fly, og da ville han jo teste det ut, veit du. Men han berga, utrulig nok. Anna på ham som en hauk hver gang. Gammel ble han òg – overlevde kjerringa med en mannsalder. Men han var klar på det at han kunne fly, helt til det siste. De måtte tjore ham fast til stolen da han kom på helsehuset. Hadde aldri gått i dag, veit du.

Ja, så det er kanskje ikke så rart at han Johan har blitt litt tussete på det siste han òg. Men det er nå ikke flyginga som har tatt ham, da, i hvert fall. Nei, han Johan skal ha det til at han hører verdensrommet, han, gjennom radioen når den ikke står innstilt på noen stasjon. Så der sitter han da, i timevis på det vesle kjøkkenet sitt, slurper kaffe fra skåla og lukker øynene og sitter helt andektig, veit du, mens han hører disse lydene fra verdensrommet. Katta blir bare føysa bort når ho kommer og vil opp på fanget, for han Johan er opptatt, han. Ja, det er ikke måte på hva han juger sammen om dette verdensrommet sitt. Da jeg var innom ham i forrige uke og skulle selge lodd, fortalte han den mest utrolige historien, og det var ikke helt noen tråd der, det hang ikke på greip, men det var dronninger, og det var juveler, og det var slavehandel og maktkamp og kriger, og jeg tror nesten han var litt forelska i hun ene dronninga han nevnte, for han ble helt blank i øynene da han snakka om henne.

Hva var det han kalte henne, da? Amala, var det.

Ja, jeg måtte tørke bort noen tårer sjøl, jeg, der jeg sto, for katta hadde gjort fra seg på fillerya og det var helt inntrødd, og oppvasken gjæra i vasken, og stanken var helt utrolig – katteskit og råtne middagsrester og uvaska gammel mann og sur, gammel røyk, men oppi alt dette sto han Johan og var helt andektig og prata som presten sjøl på julaften. Og han strålte, veit du. Han levde seg helt inn i det han fortalte.

Og da han var ferdig, måtte jeg bare gå – «for du skjønner det», sa han, «at jeg venter nytt fra Amala sånn rundt disse tider, og jeg vil ikke at hun skal få feil inntrykk av meg». Jeg gløtta inn kjøkkenvinduet da jeg gikk ned trappa, og der satt han alt, sammenkrøka foran den lille reiseradioen med epleklistremerker, ivrig som en åtteåring. Men nå skal han inn på helsetunet fra neste uke av, så da spørs det hvordan det går med Amala. Men det blir sikkert bra for ham, det. Å få noen til å ta vare på seg, endelig, og å få mat og reine klær. Men det er ikke det samme som ei dronning fra verdensrommet. Det er det ikke …»